![]()
Denne ukens andakt er skrevet av Rune Malum og tar utgangspunkt i 2. mos 1,22–2,10
2. søndag i Åpenbaringstiden
10. januar 2021
Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»
Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.
2 mos 1,22–2,10
BETRAKTNING
Det er et nytt år. Vi har nok en gang feiret jul, kanskje på en annen måte enn tidligere. Mange har fortsatt juletreet stående i stua, mens mange har kastet jula ut.
Disse første ukene etter jul kalles i kirka for Åpenbaringstiden. Det er tid for å tenke gjennom hva det betyr at Gud kom til jorden, som et lite barn i krybben, og levde mellom oss her på jorda.
Teksten jeg har hentet fram i dag handler om Moses, og hvordan han ble berget fra Farao sin umenneskelige bestemmelse: at alle guttebarn blant hebreerne skulle drepes. Mor til Moses gjemte ham i en kurv og satte ham ut på Nilen. Og det var Faraos datter som oppdaget kurven, fikk berget ham, og sørget for at Moses fikk leve opp. Som vi vet skulle Moses bli viktig for hebreernes frigjøring fra slaveriet under Farao. Moses ble berget da han lå i en kurv på vannet. Det er et bilde på vår dåp.
På samme måte er israelsfolkets vandring gjennom ørkenen et bilde på våre liv, vi som lever i dag. Det kan være strevsomt, og vi ser ikke veien videre. Det blir motgang og vanskeligheter. Det første Moses og folket møtte var at de kom til Sivsjøen, og kom ikke videre. Faraos hær nærmet seg, og de var fortapt. Da åpnet Herren en vei gjennom havet. Det er også et bilde på vår dåp.
Jeg har tatt med et vers av Børre Knudsens flotte påskesalme: «Farao nådde oss like på stranden». Dåpen gis oss trygghet på at vi alltid kan hvile i at Herren er med.
UKENS SALME:
Da, i den siste fortvilede stunden,
revnet det veldige, håpløse hav!
Vi som var døde,
gikk tørrskodd på bunnen,
midt mellom vannene, ut av vår grav.
Herren gikk med oss,
hans utvei lå åpen:
veien fra døden
til livet i dåpen!
Halleluja! Halleluja!
BØNN:
Hellige Gud,
du lot din elskede Sønn bli døpt
for å bære verdens synd.
Forny oss i vår dåp,
så vi alltid følger etter Jesus Kristus, vår Herre, Amen
Sokneprest Rune P. Mahlum