Å være tørst.

Vi har alle kjent på den følelsen, enten det er en varm sommerdag i slåttonna, eller på stranda, - og tunga liksom limer seg til ganen. Og det er bare en ting som gjelder: å få drikke kaldt deilig vann. Andre har kjent på den tørsten som man kan ha etter langt sykeleie. Og atter andre har sett hvordan en av sine nærmeste ligger i sykesenga og ikke får tatt til seg nok væske. Det er vondt å kjenne på en tørste det ikke finnes middel til.

Bibelen taler om en annen type tørste. Salme 42: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.» Det er den grunnleggende lengselen vi mennesker bærer på, helt siden Adams dager, da vi ble kastet ut av paradis. Vi mennesker kommer fra Gud, fra livets kilde, og dras tilbake til Ham, vår skaper. Det er som kirkefader Augustin skriver: «Min sjel er urolig, inntil den finner hvile i Gud.»

Kirken har gjennom århundrer forsøkt å gi uttrykk for hva troen går ut på. Alt siden de første kristne har kirken hat trosbekjennelser som skulle sammenfatte hva vår tro går ut på. Det har splittet kirken, da den ikke har kunnet enes om hva som hører til i troen og hva som er utenfor. Vi har blant annet flere credo – trosbekjennelser: den nikenske, den apostoliske og andre. Et av de korteste er: «Jesus Kristus er Herre.» En annen, litt lengre fra ortodoks tradisjon er denne: «Gud ble menneske, slik at mennesker kan bli guddommeliggjort.»

Jesus Kristus er det levende vann som slukker våre sjelers tørste. Han er den våre sjeler har lengtet etter. For ved ham er alt blitt til, og nå er kilden kommet til skaperverket.

UKENS SALME: